"Never let a good crisis go to waste" -en gylden mulighet for hvem?

Covid-19 pandemien er den største krisen i luftfartens historie. Flyselskapene overlever ikke uten statlig finansiering og krisepakker. Det er et fåtall ansatte som er i jobb, resten har enten mistet jobben sin eller er permitterte. Ingen vet når og hvor raskt luftfarten tar seg opp igjen, men det er liten tvil om at flyselskapene planlegger for fremtiden.

"Never let a good crisis go to waste" (Winston Churchill)

"Never let a good crisis go to waste" er et kjent uttrykk fra Winston Churchill, og mye brukt i businessverden. For i kriser ligger det også store muligheter. Det store spørsmålet er hvem disse mulighetene gagner i fremtiden?

Luftfarten har hatt utfordringer i lang tid før Covid-19. Det har vært hard konkurranse i Europa over flere år, med blant annet "kreative" ansettelsesformer. Det meste har handlet om å kutte kostnader. Dette har gått utover ansatte, og mange har jobbet under usikre forhold og dårlige vilkår. I tillegg har fatigue vært en utfordring i bransjen hvor maks arbeidstid i FTL har vært mer et mål enn en begrensning. Man skal heller ikke glemme den helsemessige belastningen piloter er utsatt for (tidssoner, trykkendringer, stråling, støy, turnus og stillesittende arbeid. Dette er en utfordring i bransjen, både fra et personperspektiv, men også fra et flysikkerhetsperspektiv. For strikken er tøyd langt i alle retninger. Dette skrev jeg om i det første innlegget på bloggen, som tok for seg studien "Høytflyvende Risker" .

Så hva skjer etter pandemien? Selskapene ønsker å øke sin effektivitet, de har snudd hver en stein for å finne besparelser. Kortsiktig handler det meste om å overleve. Men hva skjer i det lange løp? Vil vi se en forbedring i ansattes arbeidsforhold, vilkår og rettigheter? Eller vil selskapenes jag etter effektivisering og bedring av økonomien sørge for ytterligere belastning og reduserte vilkår?

Selskapene ligger allerede nede med brukket rygg og er avhenginge av pengeinnsprøyting for å overleve. Dette er samtidig en gylden mulighet til å skape endringer som må til for at det skal være mer levbart å jobbe i luftfarten. Hva koster det å drive en bærekraftig luftfart, både sosialt og økonomisk?

Nøkkelen for reguleringer og lovverk ligger hos EASA, men også hvert enkelt land har et stort ansvar. De må tørre å sette et tydelig standpunkt for hvordan arbeidsforholdene skal være i luftfarten. Skal man ha en bærekraftig og sikker luftfart i fremtiden er man avhengig av at det blir tatt ansvar. Den er tross alt en viktig del av vår infrastruktur.